Hvor mye av lokalet må jeg se før jeg vet hvor kameraet skal stå?

I disse høstukene går mange arrangører fra planlegging til konkrete besøk, og da kommer det samme spørsmålet igjen og igjen: hvor mye av lokalet må jeg ha sett før jeg kan si noe fornuftig om kameraplassering? Mange tror de trenger en full befaring med utstyr, stativ og testopptak. Det trengs sjelden. Det du trenger er et lite sett med observasjoner du kan gjøre med blikket, en målebåndsrekkevidde og en skisse.

Som instruktør i lyd og strømming ser jeg dette fra siden av kameraet. Dårlig lyd og ustabilt nett kan ofte reddes. Et kamera som står bak en søyle midt i taler, kan ikke flyttes når salen er full. Derfor starter kurset modulen om kamera og siktlinjer med akkurat dette spørsmålet, og svaret er mer jordnært enn du kanskje tror.

Tre steder avgjør det aller meste. Det første er der handlingen skjer: scenen, talerstolen eller bordet. Det andre er sentralt publikumsområde, ofte midtgangen, fordi det er der du vanligvis får et rent og stabilt hovedbilde. Det tredje er bakveggen bak kameraet, som forteller om avstand, sidelys og om du i det hele tatt får plass til et stativ uten å stå i veien. Stå på tenkt kameraposisjon og se mot handlingen. Hva ser du mellom deg og scenen? Stoler, pilarer, lysrigger, dører som står åpne? Gjør det samme fra en posisjon litt til siden, og noter hva som endrer seg. Det er denne enkle øvelsen vi trener i kurset, og den gir mer enn mange timer med teoretisk planlegging.

Hvis du bare har ti minutter i lokalet, bruk dem på å gå mellom disse tre punktene og ta tre bilder fra hvert. Mobilkamera holder fint. Bildene er ikke ment å være pene, de skal vise hva som er i veien. Skriv under hvert bilde omtrent hvor du sto og hvor høyt du holdt telefonen.

• Scenen eller handlingspunktet fra to ulike vinkler
• Midtgangen eller tenkt hovedposisjon midt i salen
• Plassen bak kamera til stativ, kasser og operatør

Et tomt rom lyver litt. Når stolene er satt ut, publikum sitter og noen reiser seg for å stille spørsmål, endrer siktlinjene seg. Spør derfor arrangøren konkret: hvor mange sitter i salen, hvordan er stolradene satt opp, og skal noen stå bak i rommet? Be også om å få vite om det kommer opp skjermer, roll-ups eller blomsterarrangementer foran scenen. Fast inventar er lettere å vurdere. Søyler, balkongkanter, nedhengte høyttalere og lave tak forteller deg raskt hvor du ikke kan stå eller filme. Mål høyden fra gulvet til underkant av det laveste du ser, og noter den. En kamera på høyt stativ trenger overraskende mye takhøyde, og det er lett å glemme før dagen er i gang.

I kurset tegner du slike hindringer inn på en enkel gulvplan og trekker siktlinjer som pilene i en skisse. Da ser både du og arrangøren hvilke seter eller områder som gir dårlig utsyn, og dere kan ta en avgjørelse i god tid i stedet for på selve opptaksdagen.

Ikke alt må avklares på forhånd. Finjustering av bildeutsnitt, nøyaktig stativhøyde og små flyttinger på noen meter gjøres best med utstyret på plass. Det samme gjelder fargebalanse og eksponering, som uansett endrer seg med dagslyset. Det er ikke din jobb å løse dette fra en befaring.

Det som derimot ikke bør vente, er alt som avgjør om posisjonen eksisterer i det hele tatt: finnes det plass, er sikten fri, er det lov å stå der, og kommer du frem med utstyret? Skille mellom det som er et valg og det som er en forutsetning, er kjernen i det vi øver på. Når du har notert forutsetningene i rapporten, kan resten løses med erfaring og litt tid på stedet.

• Må avklares: fri sikt, plass til stativ, tillatelse til å stå der
• Kan vente: utsnitt, høyde, små justeringer, eksponering

Mye av en god vurdering skjer på telefonen før du har satt ned en fot i lokalet. Spør hvor mange som kommer, om rommet omorganiseres mellom bruk og opptak, om det finnes faste posisjoner for talerne, og om noen sitter eller står i veien for tenkte kameraposisjoner. Spør også om du kan komme inn en halvtime før i god tid for å se rommet med scenen og stolene slik de faktisk blir stående.

Notér svarene ved siden av siktlinjene dine. En rapport som sier at kamera A har fri sikt forutsatt at søylen ved venstre vegg ikke får behang eller skjerm, er langt mer nyttig enn en setning om at lokalet er egnet. Arrangøren får noe de kan bekrefte, og du slipper å gjette.

I modulen om kamera og siktlinjer får du et lokale som skisse og bilder og skal plassere to til tre kameraer. Du tegner siktlinjer, markerer hindringer og skriver ned hva som må bekreftes. Instruktøren gir tilbakemelding på hva du har sett, og viktigere, på hva du ikke har lagt merke til. Oppgaven er ment å være enkel å gjenta.

Du kan ta med deg metoden til neste lokale du besøker og gjøre den på tjue minutter. Etter hvert blir det en vane å først se mot handlingen, deretter mot siden, og til slutt bak deg, og da har du allerede det aller meste du trenger for en forberedelsesrapport.