Et stativ for langt til venstre: Sigrids opptak i kulturhuset

Sigrid arrangerer faglige seminarer og tok kontakt tidlig i høst. Hun skulle filme en halvdags samling i et kulturhus hun aldri hadde vært i, og hadde to kameraer og en enkelt kameraoperatør til rådighet. Målet var enkelt å formulere: foredragsholderen skulle synes tydelig, og publikum skulle kunne fanges når det kom spørsmål fra salen. Hun hadde fått noen bilder fra utleier, men bildene var tatt fra døren og sa lite om hvor man faktisk kunne stå med et stativ. Det er ofte slik det starter. Arrangøren har et inntrykk av rommet, men ikke et grunnlag for å bestemme noe om kameraene. Vi ble enige om at hun først skulle lage en enkel skisse, og at jeg skulle se på den sammen med henne før hun reiste dit.

Det første jeg ber folk gjøre, er å skrive ned hva kameraet skal klare å vise, før de tenker på hvor det skal stå. For Sigrid var det tre ting: hele scenen i et bredt bilde, foredragsholderen i halvbilde og en mulighet til å vise den som stilte spørsmål. Tre ønsker gir tre ulike krav til avstand og vinkel. Det høres selvsagt ut, men mange begynner motsatt vei. De setter stativet der det er plass, og tilpasser så ønskene til det bildet de får. Resultatet blir ofte et kamera som står fint, men ser mot en søyle, en projektorskjerm eller baksiden av hodene i første rad.

• To kameraer og én operatør
• Halvdags seminar med spørsmål fra salen
• Lokale uten forhåndskjennskap

Sigrid målte opp rommet under besøket og tegnet en gulvplan i omtrentlig målestokk. Hun merket inn scenen, rekkene med stoler, inngangsdørene og de to søylene som sto midt i salen. På skissen var det ikke åpenbart at søylene var et problem. Da hun la inn den rette linjen fra det planlagte midtkameraet til midten av scenen, gikk linjen derimot rett forbi den ene søylen med få centimeters margin. Det er akkurat dette en siktlinje er til for. Den gjør en vag følelse av at det nok går bra, til noe man kan se på og måle. Hun ringte meg fra rommet og beskrev hva hun så, og vi gikk gjennom det punkt for punkt.

Det neste vi kontrollerte, var høyden. Kameraet på stativ står gjerne i øyehøyde, rundt hundre og seksti centimeter, og publikum som reiser seg eller står i midtgangen kan dekke hele bildet i et par sekunder. Sigrid hadde ikke tenkt på at spørsmålsrunden ville innebære folk i bevegelse. Vi snakket om å flytte kameraet bakover og opp på et høyere stativ eller en plattform, men det krevde avklaring med kulturhuset om hva som er lov å sette opp, og om gulvet tåler belastningen. Dette ble et punkt på listen over ting som måtte bekreftes, ikke noe hun skulle løse på selve dagen.

• Søyler og faste hindringer tegnes inn først
• Publikum i bevegelse endrer siktlinjen
• Høyde og plattform må avklares med utleier

Etter besøket flyttet Sigrid det ene kameraet fra midten til sidene av salen, litt på skrå mot scenen. Det ga et mer levende bilde av foredragsholderen enn rett forfra, og det løste samtidig problemet med søylen. Det andre kameraet ble stående bakerst, med lang linse, for å dekke hele scenen og for å kunne zoome inn på spørsmålsstillere i de fremste radene. Hun lagde en ny skisse med to kameraposisjoner, hver med en tegnet vinkel, og merket av hvor kablene kunne gå uten å krysse inngangen. Skissen ble en del av en enkel rapport hun sendte til utleier og til to frivillige som skulle hjelpe til.

Det jeg setter pris på ved dette forløpet, er at endringene var små og konkrete. Ingen kjøpte nytt utstyr, og ingen la om hele opplegget. Hun flyttet to stativer noen meter og bestemte seg for en rekkefølge på oppsettet, slik at det første kameraet sto klart før publikum kom. Sigrid sa selv at det hun fikk mest igjen for, var å slippe å improvisere. Når noe uforutsett dukker opp på selve dagen, har man da i det minste et tegnet utgangspunkt å justere fra, i stedet for å begynne på nytt.

• Kamera flyttet til siden, på skrå mot scenen
• Lang linse bakerst for spørsmålsrunden
• Kabelruter tegnet bort fra inngangen

På selve dagen kom noe Sigrid ikke hadde regnet med. En av deltakerne ville sitte helt foran til venstre, akkurat der sidekameraet hadde sitt synsfelt, og satte fra seg en stor jakke og en veske på en stol rett foran linsen. Bildet ble delvis blokkert i de første minuttene. Hun løste det ved å be vennlig om at plassene på den siden ble holdt åpne, og ved å legge en lapp på stolene. Det var ikke en dramatisk hendelse, men det viser at siktlinjer ikke bare handler om faste hindringer. Også folk og ting som flyttes inn i rommet påvirker bildet.

Hun fortalte etterpå at skissen hjalp henne mest i øyeblikket da hun måtte forklare de frivillige hvor ting skulle stå. Ingen trengte å gjette. De kunne peke på tegningen og se hvor kameraet hadde sitt felt, og hvorfor stolene der skulle være tomme. Slike tegninger trenger ikke å være pene. Det viktige er at målene er omtrentlig riktige og at siktlinjene er trukket inn, slik at andre kan forstå planen uten at du står ved siden av og forklarer den muntlig.

• Reserver sonen foran sidekameraet
• La skissen forklare planen for hjelperne
• Regn med at folk og ting flytter seg

Når du vurderer et rom for kamera, begynn med hva bildet skal vise, og tegn siktlinjene på gulvplanen før du bestemmer noe. Merk faste hindringer som søyler, rekkverk og skjermer, og tenk deretter på hva som beveger seg: mennesker som reiser seg, dører som åpnes, stoler som flyttes. Sigrid hadde ingen spesiell filmbakgrunn. Hun hadde et rom, en skisse og vilje til å spørre om det hun var usikker på. Det er mer enn nok til å komme i gang, så lenge du skriver ned det som må bekreftes og ikke antar at det ordner seg. I kurset øver vi nettopp på dette: å lese en plantegning, trekke linjene og se hvor de brytes, før noen har båret inn en eneste kasse.

Et siste råd fra denne saken gjelder rekkefølgen. Kontroller først de faste forholdene i rommet, deretter plasseringen av kameraene, og til slutt det som kommer til å bevege seg under opptaket. Da unngår du å løse de små problemene før de store er avklart. Hvis du er usikker på om en plassering holder, tegn den på papir og be en annen se på den. Et par nye øyne finner ofte det du selv har sett deg blind på. Det koster ti minutter, og kan spare deg for en dårlig time midt i opptaket.

• Start med hva bildet skal vise
• Tegn faste hindringer, deretter bevegelige
• La en annen se over skissen