Stativer, kasser og heis: slik planlegger vi utstyret inn i et ukjent lokale

Når jeg besøker et lokale for første gang, tar jeg ikke frem kameraet. Jeg tar frem et tommestokk-lignende målebånd, en laseravstandsmåler, en notatblokk og en liten bærbar dørstopper. Det høres kjedelig ut, men det er disse fire tingene som avgjør om teamet bruker førti minutter eller to timer på å rigge.

Målebåndet brukes til å finne ut hvor mye gulv stativene faktisk trenger. Et tungt stativ med fluidhode og en operatør som skal kunne gå rundt det, krever en sirkel på cirka halvannen meter i diameter. Laseren bruker jeg til lengre avstander, for eksempel fra bakvegg til scene, og til å sjekke takhøyde der lysstativer skal stå.

Notatblokken er der alt samles. Jeg skriver ned mål, døråpninger og avstander mens jeg går, ikke etterpå, for erfaringen min er at tall jeg husker, ofte er feil. Det som ikke er målt, regnes som ukjent i rapporten.

• Målebånd for stativplass og døråpninger
• Laseravstandsmåler for rom og takhøyde
• Notatblokk fremfor hukommelse
• Dørstopper for å teste hvor lenge dører kan stå åpne

Kabler er det som oftest skaper problemer på opptaksdagen, og det er det minst glamorøse å planlegge. Jeg tegner kabelens vei fra utstyrsposisjon til strømuttak og til nettverkspunkt, og legger inn de stedene der folk må gå over. I et lokale med publikum er hver kabel som krysser en gangvei et ansvar.

Jeg måler faktiske lengder, ikke luftlinje, fordi en kabel må rundt hjørner, langs vegger og opp i høyden. Så legger jeg på ti til femten prosent, siden en kabel som akkurat når fram, aldri er lang nok når noen flytter et bord. Kabelbroer og teip kan løse mye, men jeg noterer om gulvet tåler teip, for noen overflater tar skade.

Til slutt ser jeg på hvor kablene kan gå uten å kreve at arrangøren flytter noe. Å spørre om dette på forhånd er langt enklere enn å improvisere mens gjestene kommer inn.

• Mål kabellengder langs gulv og vegg, ikke i luftlinje
• Legg på reserve i lengden
• Marker steder der kabler krysser gangveier
• Sjekk om gulvet tåler teip og kabelbroer

Utstyr kommer i kasser, og kasser har mål. Før et besøk ber jeg teamet oppgi de største enkeltkollien: lyskofferten, stativposen, kabelkassa. Så sammenligner jeg med døråpninger, trapper og svinger på vei inn i lokalet. En flightcase som ikke kommer gjennom en dør på åttiseks centimeter, må enten deles opp eller bæres en annen vei.

Jeg måler alltid åpningen i selve døren, ikke i karmen, siden hengsler og dørhåndtak spiser plass. Terskler og høydeforskjeller noterer jeg også, fordi en vogn med små hjul stopper på en kant på tre centimeter. Finnes det rampe, skriver jeg ned stigningen grovt, slik at teamet vet om det blir tungt.

Dette er også stedet der jeg ser på hvor kassene skal stå når de er tømt. Et opptak trenger en lagringsplass bak kameraene, ellers havner kassene i bildet eller i veien for publikum.

• Mål døråpning i selve døren, ikke i karmen
• Noter terskler og høydeforskjeller
• Finn lagringsplass for tomme kasser

Heis er et kapittel for seg. Jeg noterer indre mål, oppgitt lastegrense og om heisen kan holdes av for teamet. En heis som tar fire personer, men ikke en lysstativpose på to meter, hjelper ikke så mye. Jeg spør også om nøkkel eller kode, for heisen bak i bygget er ofte låst utenfor åpningstid.

Lasteområdet sjekker jeg på samme måte som en sjåfør ville gjort: Hvor kan bilen stå, hvor lenge, og hvem åpner porten? I mange lokaler er det en bestemt portnøkkel eller en vaktmester som må kontaktes dagen før. Dette noterer jeg med navn på rolle og telefonnummer, slik at arrangøren kan bekrefte det.

De første ti minuttene på opptaksdagen bestemmer resten. Har teamet en tydelig rute fra bil til rigg, uten lete og ringing, starter dagen rolig. Mye av arbeidet mitt på besøket er å fjerne akkurat den uroen.

• Heisens innvendige mål og lastegrense
• Hvem som har nøkkel eller kode, og når
• Parkering og tidsrom ved lasteporten

Alt dette ender som merking på en gulvplan. Jeg tegner stativposisjoner som sirkler med mål, kabelveier som stiplede linjer og adkomstruten som en tykk pil fra lasteport til rigg. Hver symbolforklaring står på plansjen, slik at den som åpner filen uten meg, forstår den.

Ting jeg ikke har kunnet måle, merker jeg med et spørsmålstegn og en tydelig beskjed om hva arrangøren må bekrefte. Det kan være om en dør kan stå åpen, om heisen kan reserveres, eller om gulvet i salen tåler hjul. En ærlig rapport skiller mellom det som er målt og det som er antatt.

Jeg leverer planen sammen med en kort liste over utstyr som er vurdert i forhold til plass. Teamet kan lese den på toget til stedet og ha en klar tanke om hvor hver kasse skal stå.

• Sirkler for stativer, stiplede linjer for kabler
• Adkomstrute som egen pil
• Spørsmålstegn der noe må bekreftes

Tidligere målte jeg mest det som lå i kameraets synsfelt. Nå bruker jeg like mye tid utenfor rommet, i korridorer, ved lasterampen og i heisen, fordi det er der tiden forsvinner. Et fint rom med dårlig adkomst gir en dårlig opptaksdag.

Jeg har også lært å spørre arrangøren om hva som skjer før oss. Hvis et møte pågår i salen til to timer før opptak, må planen ta høyde for at riggingen skjer i et trangt vindu. Det er et spørsmål om tid like mye som om plass.

Til kursdeltakerne sier jeg alltid det samme: tegn veien for utstyret først, og kameravinkelen deretter. Det er motsatt av det mange forventer, men det er sjelden noen angrer.